Petters blogg

På www.na24.no er det nå publisert en artikkel, hvor undertegnede er sitert. Artikkelen beskriver hvilken formidabel risiko norske arbeidstagere løper dersom de ikke har tilfredsstillende dokumentasjon på bruk av yrkesbil.

De bakenforliggende årsakene til problemet er flere, men det er i første rekke tre ting jeg vil trekke frem:

1. Det er en mangeårig praksis at brukere av yrkesbil også har benyttet bilen til privat formål. Dette har skjedd med mer eller mindre stilltiende aksept fra arbeidsgivere.
2. Regelverket rundt bruk av yrkesbiler er uoversiktlig, med mange elementer som inneholder et element av skjønnsmessig vurdering.
3. I skattesaker er det en omvendt bevisbyrde. Dersom ligningsmyndigheten mener å ha grunn til å tro at en bil har vært benyttet privat så påhviler det skattyter å dokumentere det motsatte.

Praksisen nevnt over kan man se tydelig dersom man kikker på stillingsannonser fra endel år tilbake. Det var vanlig ordlyd at “bil følger stillingen”. Implisitt i dette lå at man kunne benytte denne bilen også privat, uten at det medførte beskatning. Dette ble et nødvendig element for å trekke til seg dyktige medarbeidere. Når man så begynte i stillingen var det også vanlig at man signerte på en bilinstruks om at man ikke skulle benytte bilen privat, samtidig som man muntlig fikk beskjed om at man kunne benytte bilen fritt. Bilinstruksen var laget for at arbeidsgiver skulle ha ryggen fri ved en kontroll. Dette er gjennomskuet av ligningsmyndighetene for lenge siden, og det er nå nedfelt i Lignings-ABC at en slik avtale/instruks ikke skal tillegges vekt.

At regelverket er uoversiktlig er det alminnelig enighet om. Typiske eksempler på dette er:

• Definisjonen av om en bil er egnet til privat bruk eller ikke, som er en lang rekke av uklare synsinger.
• Regelverket for sporadisk bruk, som ikke definerer hvor mye (antall ganger eller kilometer) som aksepteres som sporadisk bruk.
• En nesten ukjent bestemmelse om at dersom man benytter en bil til sporadisk bruk, så må det være en annen bil enn den man til daglig benytter i sitt arbeid.
• Definisjonen av Fast Arbeidssted, som de som kjenner regelverket fremdeles sliter med å forstå konsekvensen av. En regel som det er en nesten uoverstigelig administrativ utfordring å etterleve.

Denne listen kan gjøres vesentlig lengre, men dette gir en liten illustrasjon av hva det er snakk om. Det å ha så store elementer som er basert på skjønnsutøvelse innebærer en trussel mot rettsikkerheten til den enkelte. Siden regelverket er vanskelig å forstå blir det selvfølgelig også vanskelig å innrette seg riktig.

Dette bringer oss over i neste punkt. For selv om man gjør så godt man kan, og tror man har sitt på det tørre, løper man allikevel en stor økonomisk risiko dersom ligningsmyndighetene skulle mene å ha grunn til å tro at man ikke har fulgt reglene godt nok. Da sitter man selv med bevisbyrden. Skatteregelverket er innrettet slik at dersom det ikke kan fremlegges tilstrekkelig bevis for at man har fulgt regelverket, så skal “ligningsmyndighetene etter en konkret vurdering legge til grunn hva de finner mest sannsynlig”. Med denne type bestemmelser settes den enkeltes rettsikkerhet i fare. Konsekvensen er at dersom man aldri har benyttet en yrkesbil til private formål, vil man allikevel kunne bli beskattet for fri bil så lenge man ikke kan dokumentere sin uskyld.

For å unngå å havne i denne skattefella er det to ting som gjelder:

1. Bruk ikke yrkesbilen til private formål.
2. Sørg for å kunne dokumentere at all bruk av bilen er yrkeskjøring.

I praksis har det vist seg at en nøyaktig utfylt kjørebok er den eneste dokumentasjon som vil godtas. Så selv om det formelt sett ikke er krav om kjørebok, er det reelt sett et krav at denne forefinnes ved en kontroll.

I mitt virke er jeg stadig i kontakt med revisorer, og jeg observerer varierende kompetanse i denne yrkesgruppen, slik det er i de fleste andre.

Det som imidlertid er litt farlig med revisorstanden er at kundene har en tendens til å stole blindt på sin revisor. Dette til tross for at den eneste dokumenterte kunnskap er at vedkommende faktisk har en revisortittel. Tittelen kan være av gammel dato, og som i alle andre yrker er engasjementet rundt faglig oppdatering varierende.

Et ferskt eksempel er en kunde vi var i dialog med, som forsto risikoen ved manglende dokumentasjon på bilbruk, og ønsket å sørge for at ting var ordentlig i bedriften. Dette både for å sikre bedriftens omdømme og økonomi. Som hos så mange andre bedrifter var det utarbeidet en bilinstruks, hvor det klart fremkommer at de ansatte ikke har lov til å benytte yrkesbilen privat. Bilene parkeres hjemme hos de ansatte om natten, bl.a. fordi de kjører direkte ut til kunder om morgenen.

Så langt er alt vel. Men i sin iver etter å gjøre ting ordentlig ringer bedriften til sin revisor, for også der å få en bekreftelse på at det er fornuftig for selskapet å kunne dokumentere bruken av yrkesbil. Revisor sitter åpenbart med manglende kjennskap til regelverket, og svarer at det er helt unødvendig for bedriften å foreta seg noe, da det er de ansatte selv som sitter med ansvaret og risikoen.

Her har revisor feil på alle punkter.

Lignings-ABC sier klart at dersom man ikke kan dokumentere yrkeskjøringen, f.eks. ved en kjørebok som kan godtas, skal yrkeskjøringen fastsettes ved skjønn. Revisor anbefaler med andre ord å ikke dokumentere de faktiske forhold, men overlater bedriften og de ansatte til ligningsmyndighetenes skjønn.

Bilinstruksen som sier at de ansatte ikke skal benytte yrkesbilen privat skal ikke tillegges vekt ved kontroll fra ligningsmyndighetene. Det fremkommer klart av Lignings-ABC under kapittelet Bil – privat bruk pkt. 5.4. Unntaket er dersom bedriften har tilfredsstillende kontroll på at bilene ikke benyttes privat. All den tid bilene står parkert hjemme hos den ansatte om natten, har bedriften ingen kontroll på om bilene benyttes privat. Dersom bedriften hadde innført ABAX elektronisk kjørebok ville de fått denne kontrollen, og kunne slik overholdt kravene i Lignings-ABC.

Ved å følge revisors råd, oppfylles IKKE kontrollansvaret i Lignings-ABC, og bedriften utsettes for risiko.

Revisor sa også at det er den ansatte sitter med risikoen. Dette er feil! Riktignok har den ansatte en risiko, men selskapets økonomiske risiko er også betydelig.

Dersom en ansatt blir etterlignet for å ha brukt bilen privat, må selskapet svare arbeidsgiveravgift av det skattepliktige beløpet. I tillegg er det slik at selskapet har en innrapporteringsplikt for alle skattepliktige fordeler de ansatte har. Selskapet har ikke oppfylt denne plikten, og vil få en tilleggsavgift på dette.

I tillegg er det et momsspørsmål. På en yrkesbil kan bedriften utgiftsføre hele momsbeløpet dersom bilen kun benyttes i yrkessammenheng. Dersom det blir avdekket at bilen også benyttes privat, risikerer bedriften å måtte tilbakebetale hele momsbeløpet pluss tilleggsavgift.

Legger man sammen arbeidsgiveravgift, moms, tilleggsavgifter og renter, forutsetter etterligning tre år tilbake i tid og tar utgangspunkt i en bilpris på kr. 300.000, risikerer bedriften å måtte betale ca. kr. 191.000,-.

Det bringer oss tilbake til der vi startet. Hvilket ansvar sitter revisor med her? Bedriften stoler på sin revisor, som skal stå for fagkunnskap. Men det er bedriften og de ansatte som må betale regningen. Revisor kommer med svært dårlige og feilaktige råd, men er helt uten ansvar.

Den anbefalingen jeg pleier å gi til kunder som kommer i en slik situasjon, er at de skal be revisor signere for at han tar det økonomiske ansvaret bedriften løper. Så langt er det ingen revisorer som har villet gjøre dette.

Man kan jo undres på hvorfor de ikke stoler på sine egne råd….