Archive for the 'Diverse' Category

Betenkelig sikkerhetsnivå for håndtverkere

I en svensk undersøkelse gjennomført av Folksam i Sverige kommer det frem at typiske håndtverkerbiler har store sikkerhetsmangler.

Undersøkelsen står omtalt i VG 14. desember 2011. Her kommer det frem at bl.a. Opel Combo er blandt bilene med dårligst sikkerhetsnivå. Dette er en bil vi ser mye av blandt norske håndtverkere, så problemstillingen er høyst reell i Norge også.

Det er synd at det virker som om bilprodusentene ikke synes en håndtverker er like mye verdt som andre bilbrukere. Dette bør arbeidsgiver reagere på, og stille krav til billeverandørene om tilstrekkelig sikkerhetsutstyr i bilene. Dette er noe arbeidsgiver også vil tjene på, både på kort sikt i forhold til goodwill fra sine ansatte, men også på lengre sikt da skadeomfanget ved et uhell går ned.

Nå er de igang igjen

Like sikkert som det går mot vår kommer engelskmenn med gode tilbud om asfaltering og steinlegging. Pass på, dette er svindlere. Det er jo slik at man skal være forsiktig med å dra alle over samme kam, men her er det berettiget, styr unna.

I VG 16. april er det en omtale hvor det advares mot omreisende håndverkere. Jeg har tidligere også omtalt mine egne erfaringer med dette.

Det som nå skjer er imidlertid interessant. Skatteetaten går ut med advarsel, og oppfordrer forbrukerne til å ta sin del av ansvaret. I dette ligger det et kraftig signal også til forbrukerne.

Skatteetaten benyttet sammen fremgangsmåte i Trondheim for et par år siden, og lyktes med det. Så medisinen er effektiv, men den har en bitter bismak. Måten det gjøres på er at man observerer at det gjøres arbeid på en gårdsplass, og registrerer at dette er utenlandske arbeidere. Når arbeidet er ferdig forespørres det etter kopi av faktura, som som regel ikke finnes.

Det er ikke til å skyve under en stol at det meste av disse arbeidene blir utført svart, uten noen form for bilag. Dersom man ber om at dette skal gjøres opp hvit ved oppstart av arbeidet, blir det selvfølgelig bekreftet og man blir lovet en faktura. Men når oppgjørets time kommer blir det vanskeligere å få faktura, og man blir bedt om kontant oppgjør. Dersom man nekter blir man som regel møtt med trusler. Dermed ender de fleste opp med å betale svart, selv om intensjonen var en annen.

Konsekvensen er at man er satt i (eller truet inn i) en situasjon hvor man er blitt skattesnyter. Når kontrollen fra Skattemyndighetene da kommer, blir man svar skyldig og risikerer en formidabel tilleggsregning. De som utførte jobben må man regne med at har tatt pengene og forduftet.

Resultatet blir at man taper på mange områder:
• Man er, uten å ville det, blitt skattesnyter
• Man får en stor tilleggsregning fra Skatteetaten
• Det utførte arbeidet er sannsynligvis av dårlig kvalitet
• Man har ingen steder å gå med eventuelle klager

Effekten man oppnådde i Trondheim var imidlertid at dette ryktes. Folk ble oppmerksom på problemet, og de omreisende håndverkerne forsvant i mangel på oppdrag.

Så problemet ble løst i Trondheim, men det gir en dårlig smak i munnen at man tar kun den ene part, og det også en part som er blitt satt i en vanskelig situasjon mot sin egen vilje.

Uansett, ligg unna!

Feilslått spareplan?

Norge er et rikt land. Vi har en enorm formue på bunnen av Nordsjøen i form av olje og gass. Vi utvinner dette løpende, og “putter pengene på bok”. Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har vokst til en gigantisk størrelse, og har passert 3 000 milliarder kroner. Beløpet er så stort at det er vanskelig å fatte.

Dette er våre penger. Det er vår felles formue som borgere i landet. Men hvordan forvaltes denne formuen? Er de som håndterer pengene våre skikket til det?

Den amerikanske økonomen Michael Hudson er i Oslo for å snakke om forvaltningen av Oljefondet. Jeg håper styrende myndigheter lytter nøye.

Michael Hudson stiller seg kritisk til forvaltningen av Oljefondet, og mener risikoen er så høy at man risikerer å tape inntil halvparten av fondet nærmest over natten. Nå tror jeg dette er i overkant pessimistisk, men jeg er ikke i tvil om at han har flere gode poenger.

Jeg er svært enig i hans betraktninger om at pengene burde investeres i Norge, ikke i all hovedsak i utlandet. Slik håndteringen er i dag brukes kapitalen til å bygge opp virksomheter i andre land, og man får avkastning på den verdiøkning som skapes der. Pengene kommer i liten grad Norge til gode annet enn som et tall i en økonomisk oversikt.

Mange politikere sitter med den oppfatning at å benytte pengene til å investere i egen infrastruktur er det samme som å bruke dem opp. Det er feil!

Michael Hudson anbefaler at man investerer i infrastruktur, utdanning, teknologi og spisskompetanse. Han mer enn antyder at man også burde sikre seg tilgang til naturressurser. Det er denne form for kapital som kan bygge nasjonen sterkere for kommende generasjoner. Jeg kan vanskelig si meg mer enig med Hudson.

I dag brukes Oljefondet nesten utelukkende til finansielle investeringer. Man bygger opp en finansiell formue (med høy risiko), som skal betale for eldrebølgen og kommende generasjoner. Det virker som man legger opp til en strategi hvor man skal bli besørget av samfunnet, og egen kompetanse og innsats blir mindre verdsatt.

Denne utviklingen er farlig. Dersom man bare kan lene seg tilbake og stole på at noen tar vare på seg, skaper vi et land av dovenskap. Det vil sende oss i gal retning, og vi overlater til våre etterkommere et land i forfall.

Er Posten under avvikling ?

Det Norske Postvesen har lange tradisjoner i dette landet, og har bidratt til at folk har kunnet holde kontakt med hverandre over lange distanser lenge før telefon, SMS og e-post. Men er Posten nå i ferd med å gå ut på dato?

Bakgrunnen for spørsmålet er en opplevelse jeg hadde på Sandvika Postkontor i går. Jeg hadde fått en hentelapp i postkassen, og skulle hente pakken på postkontoret. Da jeg kom frem sto det imidlertid en lapp om at postkontoret var flyttet til Løkketangen. Det er ikke store avstanden, så jeg spaserte bort dit. Underveis tenkte jeg som så at nå har man sikkert tatt tak for å øke kapasiteten og bedre kundeservicen.

Min erfaring med Sandvika Postkontor gjennom mange år er nemlig at det alltid er lang kø. Skal man på postkontoret for å hente noe, så må man sørge for at det ikke er noen presserende avtaler man skal rekke. Så jeg var ganske optimistisk, og så frem til å se hvordan det var blitt i nye lokaler.

Men skuffelsen var stor da jeg fikk se resultatet. Fra å være i relativt lyse lokaler, hvor det fantes gode muligheter for å sette seg ned å vente, fikk jeg nå følelsen av å komme inn i et kjellerlokale. Inntrykket var at dette var et rent industrilokale, hvor det ikke fantes vinduer til omverdenen som kunne slippe inn litt lys. Det sto noen pinnestoler lett spredd rundt i lokalet, men på langt nær nok til de menneskene som sto i kø.

Jeg skjønte fort at mitt håp om redusert ventetid måtte avskrives. Antallet kasser var halvert i forhold til i de gamle lokalene, og det var kun tre av dem som var betjent.

Betjeningen skal riktig nok ha all mulig honnør. De jobbet så svetten silte, og klarte å presse frem et smil til tross for kummerlige arbeidsforhold. Men som arbeidsgiver ville jeg frykte et nært forestående opprør eller masseoppsigelser. Folk burde slippe å jobbe under slike forhold i 2010.

Men på den annen side er formålet med denne omleggingen nettopp både å få ansatte til å slutte i sine stillinger, og å skremme publikum fra å komme. På meg fremsto det med all tydelighet at Posten er en etat under avvikling.

Jeg er innforstått med at Posten ikke kan leve av å levere personlige brev i vår tid med langt mer effektiv kommunikasjon via e-post, SMS og telefon. Men i min enfoldighet trodde jeg fremdeles at samfunnet hadde behov for Postens tjenester i forhold til pakker, regninger og forretningspost. Jeg har åpenbart tatt feil.

Jeg synes imidlertid det er underlig at man legger ned Posten bare litt av gangen, uten at man tar en debatt om dette. Det som nå foregår er en langsom avvikling av en tjeneste vi som samfunn har lært å sette pris på gjennom generasjoner. En tjeneste jeg mener det fremdeles er behov for.

Utsatt for bondefangeri – en historie om engelske svindlere, politi og gravearbeider

Hjemme har vi en gårdsplass hvor vi har vært plaget med at den underliggende leiren kommer opp, og det blir ganske sølete under regnvær og ikke minst under snøsmeltingen. Dette har vi lenge hatt ønske om å få gjort noe med, og valgte å legge ut en forespørsel på http://www.mittanbud.no. Vi ba om tilbud på utgraving av gårdsplass, legging av fiberduk, stenmasse og beleggningsstein.

Vi ble kontaktet av flere selskaper, og mottok noen tilbud. Siden arealet er ganske stort var også prisene tilsvarende. Men vi ønsket å få det gjort, og tok sikte på å sette i gang etter ferien.

Mitt i denne prosessen fikk vi også en reklamelapp i posten fra et selskap som het DW Steinlegging. Min anbefaling til alle som leser dette: Sky dette selskapet som pesten. Jeg hadde ingen erfaring med denne type arbeider fra tidligere, og hadde heller ikke lest om “Asfalt svindlere” som har stått omtalt i media. Jeg tok derfor kontakt med selskapet, og sa at jeg var interessert i et tilbud. Dette var en mandag kveld.

Onsdag samme uken kom det en fra selskapet for å kikke på jobben. Han ga et godt inntrykk, både ut fra fremtoning, bekledning og fagkunnskap. Det ringte ingen varselklokker. Han kom med en antydningsvis pris som var noe under de tilbud jeg hadde fått, men ikke så mye at det var mistenkelig. Jeg ba ham sende meg et skriftlig tilbud, noe han bekreftet at skulle bli gjort.

Fredag samme uke, den 30. april, fikk jeg en telefon fra min kone ca. kl. 11.00. Hun hadde da kommet hjem etter å ha vært på trening, og funnet hele gårdsplassen under oppgraving. Jeg reiste hjem for å se på dette og snakke med de som holdt på der.

Det var DW Steinlegging som da var i gang, og mente at vi hadde vært enige om at jobben skulle gjøres. Jeg sa at så ikke var tilfelle, men at de skulle sende meg et tilbud. Han beklaget dette, og sa at dette måtte være en misforståelse. Nå begynte noen alarmklokker å ringe, men samtidig var vi kommet i et situasjon hvor vi følte oss ganske fanget. Gårdsplassen var gravd opp og ufremkommelig, det var kjøretøy i garasjen som vi ikke fikk ut, og meget usikkert hvor fort vi eventuelt kunne få andre til å gjøre jobben. De antydet at de ville trenge 5 dager på jobben, og ga meg et kontraktsforslag. Jeg valgte ikke å levere noen signert kontrakt, men ga klarsignal for at de kunne fortsette å grave. Jeg skulle lage en detaljert spesifikasjon på jobben som de ville få mandag morgen.

Fire timer etter ringer min kone igjen, med meldingen “Nå er politiet her”. Vi bor inntil en ganske trafikert vei, og de som jobbet hadde parkert bilen på fortauet, og sperret dette fullstendig. Dette var årsaken til at politiet kom. Min kone snakket med dem og sa hun var redd vi var i ferd med å bli lurt. Hun hadde mottatt noen advarsler via Twitter. Politiet valgte da å ta identifikasjon fra alle som var der. De sa at vi skulle være forsiktige, siden de kjente igjen registreringsnummeret og hadde dårlige erfaringer med dem fra tidligere. Politiet sa de ikke kunne gjøre noe, men anbefalte oss å ikke betale noe før jobben var helt ferdig.

Nå var varselklokkene blitt ganske øredøvende, og noen røde lys hadde begynt å lyse ganske kraftig. Gårdsplassen var i en sørgelig forfatning, det var fredag kveld og arbeidet var avsluttet for dagen. Dagen etter var 1. mai, og det ble ikke jobbet noe den helgen.

Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og kom frem til at så lenge de bare gravde ut, kunne de ikke gjøre så mye galt. Jeg måtte tidlig avgårde mandag morgen, så jeg laget den spesifikasjonen vi var blitt enige om og la denne på setet i gravemaskinen. Mandagen forløp uten noen nye episoder.

På tirsdag påpekte min kone at det skulle graves til 40 cm. dybde, siden det er dårlig leirgrunn. De hadde startet å jevne ut etter å bare ha gravd 10-15 cm. ned. De svarte med en arogant holdning og kommentarer om at dette var noe de kunne mye bedre enn henne. Senere på dagen fikk min kone en telefon fra Stavdal Utleiesenter AS, som lurte på om det ble jobbet med graving hos oss, noe hun kunne bekrefte. Hun fikk da vite at den gravemaskinen som var hos oss var deres eiendom. Den var blitt leiet på fredagen, og betalt for en dags leie. Maskinen skulle vært returnert fredag kveld. Siden hadde de verken sett noe til maskinen, ytterligere betaling eller de som hadde leid den. De hadde forsøkt å ringe gjentatte ganger, men samtalen ble brutt hver gang. De hadde hatt folk på stedet for å hente maskinen, men hadde valgt å avbryte da de opplevde situasjonen som truende.

Kimingen av alarmklokker var blitt øredøvende, og de røde lysene så kraftige at jeg nesten måtte bruke solbriller.

Da jeg kom hjem ca. kl. 17.00 på tirsdagen var gravemaskinen borte. Stavdal hadde tydeligvis lykkes med å få hentet den. Da sto det to karer i bar overkropp og gravde. De kom med en fargerik historie om at en hydraulikkslange hadde røket, og at maskinen måtte repareres. Det ville imidlertid ikke bli noe stort problem, men det ville ta en dag ekstra siden gravingen måtte gjøres for hånd. Arealet er på totalt 180 kvadratmeter, og det skulle graves ut til 40 cm. dybde, dette gir 72 kubikkmeter masse. At det å gjøre jobben (mesteparten gjensto) for hånd bare ville gi en dags forsinkelse vitner om en ganske imponerende fysikk.

Jeg valgte å avbryte arbeidet der og da. Informerte kort om telefonen fra Stavdal, og var ganske tydelig på at jeg ikke ønsket å ha mer med dem å gjøre. Det resulterte, ikke helt uventet, i en endring i holdning. De forsøkte å fremstå truende og kom med krav om betaling for den jobben som var utført. Det å virke truende på en som er et hode høyere enn deg kan nok oppleves som vanskelig, det gjør ikke saken lettere at vedkommende driver aktivt med kampsport. Når han i tillegg smiler til deg er det et tegn på at forsøket har mislykkes. Jeg ble imidlertid enig med dem i at jeg ville betale noe for det som var gjort, mest for å få saken avsluttet. Jeg hadde ikke penger i huset, så de skulle komme tilbake dagen etter. Jeg ba også om å få faktura på jobben.

Jeg tok da kontakt med et av selskapene som hadde levert tilbud etter min opprinnelige forespørsel på www.mittanbud.no. Selskapet heter Asfalt og Grønt AS, et selskap jeg trygt kan anbefale. Jeg beskrev situasjonen og hendelsesforløpet , og de tok utfordringen på strak arm. Allerede dagen etter var de i gang med arbeidet, og både holdning, fremdrift og utførelse vitnet om seriøsitet på et helt annet nivå.

DW Steinlegging kom ikke tilbake dagen etter, men først på torsdagen. I mellomtiden hadde jeg skaffet meg oversikt over hva de hadde gjort, og det viset seg at de hadde gjort ganske omfattende skader. Skadene omfattet grunnmur, trapp, inngangsparti, dreneringsrenner, strømkabler etc. Det var ganske klart at det å få reparert dette fagmessig ville koste langt mer enn det vi var blitt enige om at jeg skulle betale. Når de da kom for å hente pengene ga jeg beskjed om at de isteden ville motta en faktura på reparasjonen, fratrukket det beløp vi hadde enes om. De virket ikke veldig fornøyd med dette. Her kom det også frem at de ønsket oppgjør uten faktura, og at det skulle være svart arbeid. Dette tiltross for at jeg ved et par tidligere anledninger hadde fått understreket at jeg skulle ha faktura på jobben, og også fått spesifisert at alle priser var inklusive MVA. Jeg ga vennlig beskjed om at det ikke var aktuelt, og ba dem forlate stedet. De reiste, men med en tirade av trusler. De truet med å komme tilbake med 15 mann, og gjøre skade på både person og eiendom. Jeg valgte derfor å gå til politiet og anmelde dem for trusler og skadeverk. Siden har jeg ikke hørt noe mer fra dem, men vi får se utover sommeren. Dersom de skulle dukke opp, håper jeg jeg er hjemme for å kunne ta dem i mot.

I mellomtiden er gårdsplassen nå straks ferdig, og jeg er meget fornøyd med resultatet. For de av dere som ønsker å få gjort denne type arbeid, vil jeg på det sterkeste anbefale å forholde seg til kun norske selskaper, og styre langt unna engelske lykkejegere. Holder dere til i Oslo området vil jeg på det varmeste anbefale Asfalt og Grønt AS.

Les mer her:
http://www.glomdalen.no/nyheter/article5089975.ece
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.6627860
http://www.op.no/nyheter/article2740727.ece

Slå et slag for miljøet

Daglig hører vi uttalelser om hvor viktig det er å tenke på miljøet. Nesten hver gang en politiker uttaler seg kommer det en påminnelse om at miljø er viktig. Når en journalist stiller spørsmål om miljø til hvermansen på gaten, fremstår vi med tydelighet og troverdighet når vi understreker hvor viktig miljøet er for hver enkelt av oss. Samme melodi hører vi fra næringslivet.

Men det er nok en avstand mellom liv og lære.

Når det kommer til de daglige beslutninger i hverdagen, er det økonomi som teller mest. Miljøet er viktig, men penger er penger. I E24 sto det i dag 13. april 2010 en artikkel med overskriften “Miljø selger ikke“. Med referanse til en undersøkelse Opinion har gjort for Finn. Her kommer det frem at når vi kjøper bil så er ikke miljøet engang med blant topp tre av ting som vurderes.

Spesielt når det gjelder bil finner jeg dette oppsiktsvekkende. Gjennom ihvertfall de siste 25 år har det vel knapt gått en dag uten at de skadelige miljøkonsekvenser ved bilbruk har vært diskutert. Katalysator på bensinbiler ble innført i 1989 etter langvarig diskusjon. Avgiftspolitikken rundt biler har dreiet seg stadig mer om miljøargumenter. Dette tiltross tenker vi ikke miljø ved valg av bil.

Hva er det da som skal til for at vi skal tenke miljø i det daglige. Undersøkelsen viser jo at det er mest tomme ord. Påvirkning gjennom media og via avgifter gir ikke utslag på vurderingene vi tar når vi skal gjøre våre valg. Da er det penger og de private behov som veier tyngst. Det må riktig nok sies at avgifter spiller noe rolle, all den tid de gir utslag på prisen.

Hvordan skal vi gå frem for å få gjort noe for miljøet? Jeg tror nøkkelen ligger nettopp i penger. Det må være lønnsomt å være miljøvennlig. Miljøtiltak som koster penger blir det lite av. I dette ligger det en politisk oppgave. Man bør gå fra å avgiftsbelegge alt som kan være negativt, til å premiere det som er positivt. Steinar J. Olsen i Stormberg AS har skrevet om en måte å gjøre dette på i sin blogg. Dette er noe som bør følges opp videre.

Men næringslivet kan allerede i dag gjøre mye for miljøet ved enkle kostnadsbesparende tiltak. En av våre største bilbrukere er nettopp næringslivet. Vi ser lastebiler og varebiler over alt. Som kjører frem og tilbake mellom forskjellige oppdrag. Dersom denne bilbruken hadde blitt styrt bedre ville totalt utkjørt distanse bli redusert, bedriftene ville spare penger og miljøbelastningen kunne reduseres. ABAX elektronisk kjørebok har også en funksjon for flåtekontroll. Ved å ta i bruk denne type systemer kan man se hvor nærmeste egnede medarbeider for et oppdrag befinner seg, og redusere kjøredistansen til oppdrag.

Vi har sett mange eksempler på at systemet reduserer kjørelengde, tid i bil og responstid til oppdraget. Resultatet er bedre kundeservice, reduserte kostnader og mindre miljøbelastning. Enkle tiltak i det daglige, med store positive konsekvenser.

Skal transport gjøres overflødig?

Dette virker jo fullstendig utopisk, da et moderne samfunn er avhengig av effektive transportsystemer for varer og personer. Men hvorfor er det da slik at styrende myndigheter fører en politikk som minner om en avvikling av transportsystemene i dette landet?

Den senere tids hendelser når det gjelder jernbanenettet minner mest om en velregissert såpeopera. Samferdselsminister Ragnhild Meltveit Kleppa og Jernbaneverkets direktør Elisabeth Enger har i fellesskap kommet frem til at jernbanedriften i norge kan betegnes som i “forfall”, og at infrastrukturen er i ferd med å ramle sammen. Elisabeth Enger sier at situasjonen for jernbanen er mye verre enn selv hun trodde, og at statsråden er blitt grundig informert. Det er feil og mangler ved skinnegang, strømføring og sikkerhetsopplegg. Det er vel det meste av hva et jernbanenett består av.

For meg så ville en slik erkjennelse måtte resultere i strakstiltak, økte bevilgninger og sterkere satsning på vedlikehold og investeringer. Men her tenker tydeligvis Jernbaneverkets direktør og statsråden anderledes. Elisabeth Enger er villig til å gå så langt som til å erkjenne at det må brukes noe mer penger på vedlikehold. Statsråden er imidlertid klar på at “Mer penger blir det ikke!”. Dermed må det kuttes enda mer i investeringene – og forfallet fortsetter. Dette gjør selvfølgelig at sikkerheten blir stadig dårligere. Det var en alvorlig ulykke i Oslo for kort tid tilbake, og den manglende satsningen varsler at det kan komme flere.

Jeg velger å ikke ta toget!

Hva så med veinettet? Det er jo det eneste reelle alternativet til jernbanen. Det er nedslående å måtte erkjenne at situasjonen her om mulig er enda verre. Når det gjelder riks- og fylkesveier er konklusjoenen i en nylig publisert rapport: “Store deler av riksveinettet holder ikke mål, særlig når det gjelder sikkerhet. Stort behov for drifts- og vedlikeholdsløft. Veiene innfrir ikke dagens standarder.” Samme rapport estimerer at kostnaden for å få til en positiv fremdrift beløper seg til astronomiske 700 mrd kroner. Samtidig foreslår finansminster Sigbjørn Johnsen å øke milliardetterslepet på samferdsel ytterligere.

Vi har et jerbanenett som er bekreftet å være i forfall og et veinett som ikke holder mål. Dette i et såkalt moderne samfunn hvor effektiv transport og kommunikasjon er en viktig bærebjelke.

Det er et gjennomgripende forfall i norsk infrastruktur generelt, ikke minst når det gjelder veinett og jernbane.

Dette er tydeligvis erkjent av bestemmende myndigheter, men det bekymringsfulle er at de samme myndigheter tydeligvis aksepterer at slik skal det være, og styrer deretter.

Det spørs om ikke transport med hest og kjerre vil få en ny vår!

Hva er forbruk og hva er investering?

Det snakkes stadig om at man må forvalte oljeformuen på en sunn måte, noe jeg er enig i. Men hva som er sunt kan det være diskusjon om. I dagens VG på nett står det “Slipper med budsjettkutt på to milliarder“. Siden Norge bruker 15 milliarder mindre enn forventet må man “bare” kutte to milliarder i neste års statsbudsjett.

Det virker som det er etablert en oppfatning i det politiske miljø at dersom man tar ut en krone fra oljefondet, så er den brukt opp. Dette er galt. Det vil selvfølgelig være avhengig av hva man bruker pengene til.

For å ta en analogi til privatøkonomien. En person har spart opp 200.000 kroner over litt tid og beslutter å ta pengene ut av banken og bruke dem til å legge et nytt tak på huset. Er pengene da forbrukt? Jeg vil hevde nei. Dersom det gamle taket var dårlig, vil denne måten å anvende pengene på øke verdien på huset, kanskje mer enn de 200.000. Det er med andre ord ikke forbruk men investering. Formuen er flyttet fra en papirverdi til en realverdi, men er ikke forbrukt. Når vedkommende kanskje et år senere skal selge huset vil han få tilbake pengene som en papirverdi gjennom en øket pris på boligen.

Det samme er tilfelle med oljefondet. Jeg har tidligere skrevet om løftebruddet fra regjeringen i forbindelse med samferdselssektoren. Her skal man “bruke” mindre penger på samferdsel, da finansministeren ikke har “funnet” de nødvendige 70 milliarder kroner. Jeg trodde han var klar over at vi hadde et oljefond. Pengene står der, det er ikke snakk om å finne eller ikke finne. Spørsmålet er om man er villig til å endre deler av fondet fra en papirformue til en realformue. Dersom man flytter noe av formuen over i infrastruktur, vil dette skape øket aktivitet og øket avkastning i samfunnet. Dette i sin tur gir økte skatteinntekter og man vil oppnå både en øket realformue, og en øket papirformue på litt sikt.

En av finansministerens oppgaver er å forvalte den felles formue. Forvaltning innebærer å sørge for at formuen er til glede for landet. Ved å legge noe av formuen i realverdier i eget land oppnår man dette. Dette er snakk om å investere fornuftig, ikke å forbruke midlene. Og at man er på etterskudd skulle det ikke være mye tvil om!

Myndighetene spiller falitt – igjen

Vi lever i et langstrakt land hvor man er avhengig av gode kommunikasjoner for å få sammfunnet til å fungere. De siste månedene har situasjonen i togtrafikken, spesielt på østlandet blitt viet stor oppmerksomhet i media. Brukerne har flyktet fra toget over til andre transportmidler, da man ikke kan stole på å være fremme i tide. Man har forpliktelser å forholde seg til og tidsfrister man skal holde.

Noe av resultatet har vært økning i flytrafikken. Da kom det et forslag om å legge en ekstraavgift på flysetene, for å motvirke dette. Man ønsket med andre ord å behandle symptomet og ikke sykdommen.

I VG på nett i dag står det å lese “Bryter milliardløftet til samferdsel“. Med andre ord skal det gå fra vondt til verre.

Det snakkes om om distriktspolitikk, og viktigheten av bosetning utover i landet. Men å følge opp dette med praktisk handling virker mindre viktig. Jeg savner en helhetlig tenkning fra bestemmende myndigheter, og en vilje til å følge opp de løfter som blir gitt. Her sitter man den ene dagen å bedyrer at satsning på samferdsel er viktig, og den neste kaster man det hele på båten.

Fungerende kommunikasjon er en forutsetning for at samfunnet skal fungere. Når togene ikke går som de skal, taper bedriftene på dette ved at de ansatte ikke møter på jobb når de skal. Når veinettet faller sammen, taper bedriftene på dette ved økte kostnader til transport av varer. Jo mer penger bedriftene taper på dette, jo dårligere økonomiske resultater. Dette gir seg utslag i at arbeidsplasser settes i fare, reduserte skatteinntekter og økte kostnader for NAV.

Sigbjørn Johnsen sier man ikke har råd til å følge opp løftene om økt satsning på samferdsel. Jeg kan ikke forstå hvordan samfunnet har råd til å la være.