Saken har jeg omtalt flere ganger tidligere på denne bloggen, og det er ikke fremkommet noe nytt i denne runde. Det jeg imidlertid reagerer på er at det fremholdes med styrke at det kun er den ene part som straffes for et lovbrudd. Både arbeidsgiver og arbeidstager har begått lovbrudd i denne sammenheng. Rettsaken derimot har handlet om oppsigelsen, og hvorvidt denne er saklig eller ikke. Det har retten konkludert med at den er, og har avsagt sin dom i tråd med det.

Arbeidsgiver på sin side har brutt Personopplysningsloven. Den saken har ikke blitt brakt frem for domstolene, men har vært behandlet av Datatilsynet, og etter klage fra Avfallsservice, av Personopplysningsnemda. Vedtaket fra Personopplysningsnemda er publisert på deres hjemmesider, og kan leses der.

Her fremgår det helt klart at Avfallservice har brutt gjeldende regelverk. I dette tilfellet er ikke arbeidsgiver ilagt noen gebyrer, men Datatilsynet er klare på at de vil innskjerpe dette ved eventuelle fremtidige saker.

Når man leser kommentarer fra leserne nederst i artikkelen, må jeg si meg enig med majoriteten. Det er jo underlig at man går til sak for å få erstatning når man beviselig har svindlet sin arbeidsgiver.

De siste årene har skatteetaten strammet inn på bruk av yrkesbil privat, og en rekke bedrifter og ansatte har fått problemer under bokettersyn når kjørebøkene ikke ble godkjent. Både bedrifter og ansatte har måttet betale store beløp til staten, og bevisbyrden ligger hos bedrift og den enkelte ansatte. I tillegg gir regelverket slik det er i dag rom for synsing, og praktisering av regelverket varierer fra skatt-Sør til skatt-Nord, og fra Skatt-Øst til Skatt Vest.

At det å disponere firmaets bil skal sees på som et gode, og følgelig er skattepliktig er de fleste enige om. Det å la være å skatte for bil som benyttes privat er likestilt med å stjele fra felleskassa, og dette skal ikke aksepteres. Skatteetaten regner med at det blir jukset med yrkesbil for 4,5 milliarder kroner årlig, og tiden hvor det var et akseptert «gode» for de ansatte er forbi.

Men hvordan praktiseres dette i det offentlige? Feies det for egen (bil)dør? Min påstand er at dette ikke er tilfelle. Det kan legges fram tresifret tilfeller der private bedrifter er tatt i bokettersyn og blitt straffet for manglende eller dårlige kjørebøker, straffen har rammet både den ansatte og bedriften. Etter å ha lest 20 kommunerevisjonsrapporter virker det klart at også kommunale foretak blir bedt om å legge fram kjørebøker, forskjellen er at straffen på det strengeste har begrenset seg til «en anbefaling» om innføring av kjørebok.

Under en kontroll i Trondheim ble 27 private firmaer sjekket for kjørebøker. Kun 3 hadde dokumentasjon som ble godkjent av skatteetaten. 24 firmaer fikk til sammen en regning på 5,2 millioner kroner, dette ble betalt både av firmaene og av de ansatte.

Stat og kommune har enorme bilparker, men mangler i de fleste tilfeller kontroll på bruk. Det oppleves som urettferdig at det private næringsliv blir jaktet med stadig mer aggressivitet (bush-kontroller etc), mens det offentlige ved en kontroll ikke løper annen risiko ved ulovlig bruk av arbeidsgivers bilpark enn en «anbefaling».
Hvem er det så som er ansvarlig for å undersøke kommunenes kjørebøker? Utrolig nok er det kommunen selv i form av skatteoppkreveren. Det er de samme personene som sjekker de private selskapene som sjekker kommunen. Det er det samme regelverket som gjelder. Men det er så langt bare det private næringslivet som har måttet betale regningen for tapte skatteinntekter. Vi snakker her om et klassisk «bukken og havresekken» scenario.

Når det kommer til bilparker havner kommune og stat helt i toppskiktet når det kommer til antall biler i bilparken. I en av kommunene i Vestfold disponerer hjemmehjelp/omsorg alene godt over 100 biler. Er det noen grunn til å tro at denne kommunes tjenestebiler benyttes mindre privat enn i et privateid firma med over 100 biler? La oss få se på kjørebøkene! For i følge regelverket og skatteetaten er kommunen skyldig i privat bruk, med mindre de kan bevise det motsatte.

De bakenforliggende årsakene til problemet er flere, men det er i første rekke tre ting jeg vil trekke frem:

1. Det er en mangeårig praksis at brukere av yrkesbil også har benyttet bilen til privat formål. Dette har skjedd med mer eller mindre stilltiende aksept fra arbeidsgivere.
2. Regelverket rundt bruk av yrkesbiler er uoversiktlig, med mange elementer som inneholder et element av skjønnsmessig vurdering.
3. I skattesaker er det en omvendt bevisbyrde. Dersom ligningsmyndigheten mener å ha grunn til å tro at en bil har vært benyttet privat så påhviler det skattyter å dokumentere det motsatte.

Praksisen nevnt over kan man se tydelig dersom man kikker på stillingsannonser fra endel år tilbake. Det var vanlig ordlyd at “bil følger stillingen”. Implisitt i dette lå at man kunne benytte denne bilen også privat, uten at det medførte beskatning. Dette ble et nødvendig element for å trekke til seg dyktige medarbeidere. Når man så begynte i stillingen var det også vanlig at man signerte på en bilinstruks om at man ikke skulle benytte bilen privat, samtidig som man muntlig fikk beskjed om at man kunne benytte bilen fritt. Bilinstruksen var laget for at arbeidsgiver skulle ha ryggen fri ved en kontroll. Dette er gjennomskuet av ligningsmyndighetene for lenge siden, og det er nå nedfelt i Lignings-ABC at en slik avtale/instruks ikke skal tillegges vekt.

At regelverket er uoversiktlig er det alminnelig enighet om. Typiske eksempler på dette er:

• Definisjonen av om en bil er egnet til privat bruk eller ikke, som er en lang rekke av uklare synsinger.
• Regelverket for sporadisk bruk, som ikke definerer hvor mye (antall ganger eller kilometer) som aksepteres som sporadisk bruk.
• En nesten ukjent bestemmelse om at dersom man benytter en bil til sporadisk bruk, så må det være en annen bil enn den man til daglig benytter i sitt arbeid.
• Definisjonen av Fast Arbeidssted, som de som kjenner regelverket fremdeles sliter med å forstå konsekvensen av. En regel som det er en nesten uoverstigelig administrativ utfordring å etterleve.

Denne listen kan gjøres vesentlig lengre, men dette gir en liten illustrasjon av hva det er snakk om. Det å ha så store elementer som er basert på skjønnsutøvelse innebærer en trussel mot rettsikkerheten til den enkelte. Siden regelverket er vanskelig å forstå blir det selvfølgelig også vanskelig å innrette seg riktig.

Dette bringer oss over i neste punkt. For selv om man gjør så godt man kan, og tror man har sitt på det tørre, løper man allikevel en stor økonomisk risiko dersom ligningsmyndighetene skulle mene å ha grunn til å tro at man ikke har fulgt reglene godt nok. Da sitter man selv med bevisbyrden. Skatteregelverket er innrettet slik at dersom det ikke kan fremlegges tilstrekkelig bevis for at man har fulgt regelverket, så skal “ligningsmyndighetene etter en konkret vurdering legge til grunn hva de finner mest sannsynlig”. Med denne type bestemmelser settes den enkeltes rettsikkerhet i fare. Konsekvensen er at dersom man aldri har benyttet en yrkesbil til private formål, vil man allikevel kunne bli beskattet for fri bil så lenge man ikke kan dokumentere sin uskyld.

For å unngå å havne i denne skattefella er det to ting som gjelder:

1. Bruk ikke yrkesbilen til private formål.
2. Sørg for å kunne dokumentere at all bruk av bilen er yrkeskjøring.

I praksis har det vist seg at en nøyaktig utfylt kjørebok er den eneste dokumentasjon som vil godtas. Så selv om det formelt sett ikke er krav om kjørebok, er det reelt sett et krav at denne forefinnes ved en kontroll.

De aller fleste bedrifter har gode rutiner for dette, ihvertfall hva gjelder lønn, telefon, aviser etc. Når det gjelder bil er imidlertid forholdet anderledes. Ordinære firmabiler fungerer for de fleste, men yrkesbiler er litt anderledes.

I utgangspunktet skal ikke en yrkesbil (håndverker-/servicebil) benyttes privat overhode. Det er imidlertid mange som tøyer dette regelverket noe, og benytter yrkesbilen til større eller mindre private ærender.

Dette er arbeidsgiver pliktig til å føre kontroll med, og dersom bilen benyttes privat skal den ansatte lønnsinnberettes for fri bil fullt ut for hele året.

Enkelte bedrifter får her direkte gale råd fra sin revisor. Enkelte revisorer hevder at bedriften kan innberette privat kjøring med selkapets bil basert på faktisk kjørte kilometer. Dette er direkte galt, og bedrifter som velger å følge et slikt råd løper en formidabel risiko. Ved å stole på dette er det lett å slippe opp litt for at de ansatte kan benytte bilen privat, og så innrapporterer man de faktiske kjørte kilometerne. Siden dette er i strid med regelverket, oppnår man følgende:

Dersom man har en revisor som har anbefalt dette, og man har fulgt rådet, har man bare frem til 31/1 på å få rettet opp dette.

Undersøkelsen står omtalt i VG 14. desember 2011. Her kommer det frem at bl.a. Opel Combo er blandt bilene med dårligst sikkerhetsnivå. Dette er en bil vi ser mye av blandt norske håndtverkere, så problemstillingen er høyst reell i Norge også.

Det er synd at det virker som om bilprodusentene ikke synes en håndtverker er like mye verdt som andre bilbrukere. Dette bør arbeidsgiver reagere på, og stille krav til billeverandørene om tilstrekkelig sikkerhetsutstyr i bilene. Dette er noe arbeidsgiver også vil tjene på, både på kort sikt i forhold til goodwill fra sine ansatte, men også på lengre sikt da skadeomfanget ved et uhell går ned.

Det er tre ting som skal økes:
- Antall kilometer hvor man kan benytte høyeste sats øker fra 9.000 til 10.000 km.
- Høyeste sats øker fra kr. 3,65 pr. km. til kr. 3,90 pr. km. En økning på 6,8 %.
- Satsen utover 10.000 km. øker fra kr. 3,00 til kr. 3,25. En økning på 8,3 %.

Hvor stor prosentvis økning man får er avhengig av hvor mye man kjører. Mest oppnår de som kjører 10.000 km. i året, med 8.8 %.

Noe som også er interessant her, er at fra 1. januar 2012 er statens satser for kjøregodtgjørelse avvikende fra de skattefrie satsene. I oktober 2010 ble de skattefrie satsene skilt fra statens satser, noe jeg omtalte i et innlegg den 6. oktober 2010.

Siden statens satser normalt fastsettes i forbindelse med lønnsoppgjøret, vil disse sannsynligvis justeres 1. mai 2012. Dermed kan vi ihvertfall se frem til fire måneder hvor disse satsene ikke er like. Samtidig legger regjeringen her en kraftig føring for hva resultatet i lønnsoppgjøret skal bli hva gjelder statens satser. Jeg er litt spent på å se resultatet av lønnsoppgjøret på dette punkt, men det vil overraske meg stort om det blir forskjellig fra det som blir stående i statsbudsjettet.

Om statens satser blir avvikende fra de skattefrie satsene, blir det spennende å se om man i det private næringsliv vil fortsette å følge statens satser, eller om man legger seg på det som blir de skattefrie satsene.

Det som imidlertid er litt farlig med revisorstanden er at kundene har en tendens til å stole blindt på sin revisor. Dette til tross for at den eneste dokumenterte kunnskap er at vedkommende faktisk har en revisortittel. Tittelen kan være av gammel dato, og som i alle andre yrker er engasjementet rundt faglig oppdatering varierende.

Et ferskt eksempel er en kunde vi var i dialog med, som forsto risikoen ved manglende dokumentasjon på bilbruk, og ønsket å sørge for at ting var ordentlig i bedriften. Dette både for å sikre bedriftens omdømme og økonomi. Som hos så mange andre bedrifter var det utarbeidet en bilinstruks, hvor det klart fremkommer at de ansatte ikke har lov til å benytte yrkesbilen privat. Bilene parkeres hjemme hos de ansatte om natten, bl.a. fordi de kjører direkte ut til kunder om morgenen.

Så langt er alt vel. Men i sin iver etter å gjøre ting ordentlig ringer bedriften til sin revisor, for også der å få en bekreftelse på at det er fornuftig for selskapet å kunne dokumentere bruken av yrkesbil. Revisor sitter åpenbart med manglende kjennskap til regelverket, og svarer at det er helt unødvendig for bedriften å foreta seg noe, da det er de ansatte selv som sitter med ansvaret og risikoen.

Her har revisor feil på alle punkter.

Lignings-ABC sier klart at dersom man ikke kan dokumentere yrkeskjøringen, f.eks. ved en kjørebok som kan godtas, skal yrkeskjøringen fastsettes ved skjønn. Revisor anbefaler med andre ord å ikke dokumentere de faktiske forhold, men overlater bedriften og de ansatte til ligningsmyndighetenes skjønn.

Bilinstruksen som sier at de ansatte ikke skal benytte yrkesbilen privat skal ikke tillegges vekt ved kontroll fra ligningsmyndighetene. Det fremkommer klart av Lignings-ABC under kapittelet Bil – privat bruk pkt. 5.4. Unntaket er dersom bedriften har tilfredsstillende kontroll på at bilene ikke benyttes privat. All den tid bilene står parkert hjemme hos den ansatte om natten, har bedriften ingen kontroll på om bilene benyttes privat. Dersom bedriften hadde innført ABAX elektronisk kjørebok ville de fått denne kontrollen, og kunne slik overholdt kravene i Lignings-ABC.

Ved å følge revisors råd, oppfylles IKKE kontrollansvaret i Lignings-ABC, og bedriften utsettes for risiko.

Revisor sa også at det er den ansatte sitter med risikoen. Dette er feil! Riktignok har den ansatte en risiko, men selskapets økonomiske risiko er også betydelig.

Dersom en ansatt blir etterlignet for å ha brukt bilen privat, må selskapet svare arbeidsgiveravgift av det skattepliktige beløpet. I tillegg er det slik at selskapet har en innrapporteringsplikt for alle skattepliktige fordeler de ansatte har. Selskapet har ikke oppfylt denne plikten, og vil få en tilleggsavgift på dette.

I tillegg er det et momsspørsmål. På en yrkesbil kan bedriften utgiftsføre hele momsbeløpet dersom bilen kun benyttes i yrkessammenheng. Dersom det blir avdekket at bilen også benyttes privat, risikerer bedriften å måtte tilbakebetale hele momsbeløpet pluss tilleggsavgift.

Legger man sammen arbeidsgiveravgift, moms, tilleggsavgifter og renter, forutsetter etterligning tre år tilbake i tid og tar utgangspunkt i en bilpris på kr. 300.000, risikerer bedriften å måtte betale ca. kr. 191.000,-.

Det bringer oss tilbake til der vi startet. Hvilket ansvar sitter revisor med her? Bedriften stoler på sin revisor, som skal stå for fagkunnskap. Men det er bedriften og de ansatte som må betale regningen. Revisor kommer med svært dårlige og feilaktige råd, men er helt uten ansvar.

Den anbefalingen jeg pleier å gi til kunder som kommer i en slik situasjon, er at de skal be revisor signere for at han tar det økonomiske ansvaret bedriften løper. Så langt er det ingen revisorer som har villet gjøre dette.

Man kan jo undres på hvorfor de ikke stoler på sine egne råd….

Det kan det jo være greit å være oppmerksom på. Utgangspunktet er igjen saken med Avfallsservice. Jeg sitter allikevel igjen med en litt flau smak i munnen, når oppfordringene går på å vokte seg for at det gale man gjør kan oppdages. Ville det ikke være bedre å oppfordre til å opptre ærlig og oppriktig? Dersom arbeidstaker faktisk hadde gjort jobben sin på en ordentlig måte, ville dette aldri blitt en sak. Som arbeidstaker selger man sin tid til arbeidsgiver. Da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at man leverer den varen man tar betalt for!

I Avallsservicesaken har bruken av GPS-system fått stor oppmerksomhet i media. Og det er liten tvil om at arbeidsgiver har brutt Personopplysningsloven. Her har Datatilsynet sanksjonsmuligheter, som tilsynets leder Bjørn Erik Thon klart indikerer at de vil benytte.

Det er et betimelig spørmål om tilsynets sanksjonsmuligheter er store nok, men at de kan ilegge overtredelsesgebyr er det ingen tvil om. Og at dette kommer i denne saken regner jeg som sikkert.

Det media og Fagforbundet har viet overraskende lite interesse er imidlertid det faktum at arbeidstaker har svindlet sin arbeidsgiver. Det er dette denne saken har dreid seg om i rettsapparatet, og det er dette arbeidstaker er dømt for.

Jeg kan forstå media som ikke synes dette er spennende. De ønsker å selge aviser, og da er overvåkning et tema som selger bedre. Om dette er sakens kjerne eller ikke spiller mindre rolle i forhold til avissalget.

Jeg kan også forstå Fagforbundet. Det å fokusere saken på sakens kjerne, at deres medlem har svindlet sin arbeidsgiver, vil ikke fremme medlemmets interesser. Derfor kan det bidra til å tåkelegge saken å fokusere på overvåkningsdelen, noe de også har fått god hjelp til fra pressen.

Da er det betryggende å se at rettssystemet faktisk tar tak i det saken egentlig handler om, og dømmer på det grunnlag. Nå er det opp til Datatilsynet å ta tak i den mer perifere delen av denne saken som er overvåkningsdelen. Jeg har tiltro til at Datatilsynet vil gjøre det på en god måte.

Jeg finner ikke dommen overraskende, men stusset litt på at ikke arbeidstaker fikk erstatning siden noen av bevisene var innhentet ulovlig via GPS. Fra omtalen i bl.a. VG kan man imidlertid lese at det forut for innhenting av GPS-bevisene var det gitt flere advarsler, samt at andre ansatte i selskapet også avga vitnemål som støttet arbeidsgivers fremstilling.

Basert på dette finner jeg det sannsynlig at GPS-beviset ikke var avgjørende for utfallet, men at arbeidsgiver sannsynligvis ville vunnet saken også uten dette.

Men tingretten er også helt klare på at arbeidsgiver har brutt Personopplysningsloven ved å innhente GPS-beviset. Nå var dette forholdet ikke en del av denne saken, men det er sannsynlig at det komme en rettssak til hvor arbeidsgiver settes på tiltalebenken for brudd på Personopplysningsloven. Personopplysningsloven har en strafferamme på bøter eller inntil ett års fengsel.

Advokat Kjetil Edvardsen fra Fagforbundet mener det er to store tapere i denne saken, hans klient og personvernet. Dette må jeg si meg uenig i. Det er ingen tvil om at klienten har tapt, men ikke personvernet.

Realiteten i saken er at arbeidstaker har svindlet sin arbeidsgiver. Dette er han dømt for, og det er ikke noe urimelig i det. Jeg ser det som meget positivt at retten ikke godtar at man kan bruke personvern som et argument for å unngå konsekvensene av ulovligheter man har begått.

Om personvernet taper vil være avhengig av utfallet av en eventuell sak om dette. Denne saken har ikke vært fremmet for en domstol enda, men jeg forventer at Datatilsynet sørger for at så skjer.

PS: Det er foreløpig ikke tatt stilling til om dommen skal ankes, den er med andre ord ikke rettskraftig enda.

I løpet av de siste månedene har jeg imidlertid registrert en ganske stor holdningsendring. Det er stadig oftere at ansatte i selskapene presser på internt for å få innført systemet. Viktigheten av personvernet er ikke redusert, men det er gjennomgående en tillit til at dette blir håndtert på en god måte. Samtidig er bevisstheten rundt de farer man har rent skattemessig ved manglende dokumentasjon på bilbruk blitt høyere.

Jeg har lenge hevdet at det er tre grupper ansatte som argumenterer mot elektronisk kjørebok. Argumentene er de samme, men årsaken bak er forskjellig.

Den første gruppen er oppriktig bekymret for sitt personvern. Dette skal man ta på alvor, og håndtere de personvernmessige tingene på en ordentlig måte og i henhold til lovverket.

Den andre gruppen misliker systemet da de ikke lengre kan benytte bilen privat. Dette kan det imidlertid ikke argumenteres for, og derfor benyttes personvernargumentet også her.

Den tredje gruppen misliker systemet da de ikke lengre kan benytte arbeidsgivers bil til svart arbeid på kveldstid og i helg.

Når argumentene kommer kan det være vanskelig å vite hvilken gruppe den som argumenterer tilhører, men det spiller til syvende og sist ingen rolle. Personvernspørsmålet må håndteres på en ordenlig måte uavhengig av årsaken til argumentet.

Men i det siste er det færre og færre som argumenterer i mot. Jeg tror dette skyldes at alle gruppene blir mindre. Dersom arbeidsgiver bryter personopplysningsloven vil dette få konsekvenser. Saken i Avfallsservice viser dette ganske tydelig. Det gjør at tilliten til at personmvernet ivaretas øker.

Risikoen ved å snyte på skatten, enten ved å bruke arbeidsgivers bil privat eller til svart arbeid, er økende. Skattemyndighetene har satt inn større ressurser på disse områdene, og dermed reduseres argumentasjonen mot systemet også av denne grunn.

Jeg ser det som positivt at man ønsker trygghet for at lover og regler følges. Dette stiller økte krav til leverandør og arbeidsgiver, og bidrar til å sikre at man opptrer i henhold til gjeldende lovverk. Jeg ser det også som meget positivt at det i større og større grad er samstemmighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om innføring av denne type systemer, spesielt siden systemene skal sikre både arbeidsgiver og arbeidstaker.