Petters blogg

Er denne regelen foreldet?

Published on 10/03/2011 in Skatteregler. 2 Comments

Gjeldende regelverk for beskatning av privat bruk av bil begynner å bli gammelt. Skatteberegningen har stadig vært justert, men grensedragningen for privat bruk av bil har stått uendret i en årrekke. Samfunnet og teknologien utvikler seg, men regelverket står stille. Er det på tide med en oppdatering?

Det er flere punkter i regelverket som man kan stille spørsmålstegn ved, men jeg vil her trekke frem reglene for beskatning av arbeidsreise. Arbeidsreise er kjøring mellom hjem og fast arbeidssted. Denne transporten er i utgangspunktet privat, da det å komme seg til og fra arbeid er et privat anliggende. For ansatte som ikke disponerer bil fra arbeidsgiver, må de betale for dette selv. Det er da ikke mer enn rettferdig at ansatte som får dette dekket av arbeidsgiver må betale skatt for denne fordelen. Det er dypt forankret i det rettferdighetsprinsipp skattereglene er bygget på.

Det er imidlertid et men her. Regelen er slik at dersom bilen anses uegnet for privat bruk, kan den ansatte betale skatt for faktisk kjørte kilometer mellom hjem og arbeidssted. Dersom bilen imidlertid anses egnet for privat bruk, vil man bli skattepliktig fullt ut for fri bil selv om man ikke har annen privatkjøring enn mellom hjem og fast arbeidssted. Jeg sliter med å se rettferdigheten i denne regelen.

Det er slik at en varebil i seg selv ikke anses for uegnet til privat bruk, mens en bil som har faste innredninger og/eller store mengder av verktøy og utstyr vil kunne anses for uegnet til privat bruk.

Hvorfor er det slik at fordelen ved å kjøre mellom hjem og fast arbeidssted øker dersom man har et tomt varerom? For den ansatte er det samme transport i begge tilfeller. Denne regelen er etter min oppfatning urimelig, og strider mot det rettferdighetsprinsipp som er omtalt over.

Begrunnelsen bak regelverket kan nok ha vært fornuftig den gang det ble laget. Når man har en bil som er egnet til privat bruk hjemme, er det ikke usannsynlig at den også brukes privat.

Verden har imidlertid gått videre. Det finnes nå enkle måter å kunne dokumentere at bilen faktisk ikke benyttes til annen privatkjøring enn mellom hjem og fast arbeidssted. Det gir grunnlag for å fjerne kravet om at bilen skal anses for uegnet til privat bruk for å unngå beskatning for fri bil. Isteden kan man øke kravet til dokumentasjon for at bilen faktisk ikke er brukt privat.

En slik regelendring vil medføre flere fordeler:

Regelverket blir oppfattet som mer rettferdig

Regelverket blir enklere å praktisere, ved at man fjerner den skjønnsmessige vurderingen av om bilen er egnet til privat bruk.

Det blir enklere for ansatte og bedrift å holde seg innenfor regelverket. I dag er det slik at mange tror de er innenfor regelverket, men ved at skattemyndighetene har en annen vurdering av bilen enn arbeidsgiver, er man allikevel på utsiden.

ABAX vil fremme forslag om at regelverket blir justert på dette punkt.

Feilslått spareplan?

Published on 22/02/2011 in Diverse. 0 Comments

Norge er et rikt land. Vi har en enorm formue på bunnen av Nordsjøen i form av olje og gass. Vi utvinner dette løpende, og “putter pengene på bok”. Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har vokst til en gigantisk størrelse, og har passert 3 000 milliarder kroner. Beløpet er så stort at det er vanskelig å fatte.

Dette er våre penger. Det er vår felles formue som borgere i landet. Men hvordan forvaltes denne formuen? Er de som håndterer pengene våre skikket til det?

Den amerikanske økonomen Michael Hudson er i Oslo for å snakke om forvaltningen av Oljefondet. Jeg håper styrende myndigheter lytter nøye.

Michael Hudson stiller seg kritisk til forvaltningen av Oljefondet, og mener risikoen er så høy at man risikerer å tape inntil halvparten av fondet nærmest over natten. Nå tror jeg dette er i overkant pessimistisk, men jeg er ikke i tvil om at han har flere gode poenger.

Jeg er svært enig i hans betraktninger om at pengene burde investeres i Norge, ikke i all hovedsak i utlandet. Slik håndteringen er i dag brukes kapitalen til å bygge opp virksomheter i andre land, og man får avkastning på den verdiøkning som skapes der. Pengene kommer i liten grad Norge til gode annet enn som et tall i en økonomisk oversikt.

Mange politikere sitter med den oppfatning at å benytte pengene til å investere i egen infrastruktur er det samme som å bruke dem opp. Det er feil!

Michael Hudson anbefaler at man investerer i infrastruktur, utdanning, teknologi og spisskompetanse. Han mer enn antyder at man også burde sikre seg tilgang til naturressurser. Det er denne form for kapital som kan bygge nasjonen sterkere for kommende generasjoner. Jeg kan vanskelig si meg mer enig med Hudson.

I dag brukes Oljefondet nesten utelukkende til finansielle investeringer. Man bygger opp en finansiell formue (med høy risiko), som skal betale for eldrebølgen og kommende generasjoner. Det virker som man legger opp til en strategi hvor man skal bli besørget av samfunnet, og egen kompetanse og innsats blir mindre verdsatt.

Denne utviklingen er farlig. Dersom man bare kan lene seg tilbake og stole på at noen tar vare på seg, skaper vi et land av dovenskap. Det vil sende oss i gal retning, og vi overlater til våre etterkommere et land i forfall.

Bruker firmabil uten å betale skatt

Published on 21/01/2011 in Skatteregler. 0 Comments

Skatt Øst gikk den 20. januar 2011 ut med at halvparten av de som disponerer firmabil i Norge bruker denne privat uten å skatte av den.

Dette ble gjengitt bl.a. på P4: P4 nyheter – 20 jan 2011. På NRK er det også en artikkel om saken: NRK Østlandssendingen. Tallene er formidlable, og når man summerer innebærer dette en skatteunndragelse på drøyt 5 mrd. kroner i året hva gjelder yrkesbiler.

Det er imidlertid også en annen side av denne saken. En ting er brukere av personbiler, som disponerer den privat. Her er det vanskelig å se på dette som annet enn bevisst skatteundragelse. Men når det gjelder brukere av yrkesbil er bildet litt mer nyansert.

Den typiske håndtverker disponerer ofte en yrkesbil i sin jobb. Dette er en nødvendighet for at han skal få utført jobben sin. De fleste er klar over at bilen ikke skal benyttes til private ærend, utover det rent sporadiske. Det ligger nemlig en åpning i regelverket for såkalt “sporadisk bruk”. Det finnes imidlertid ikke noen definisjon på hvor mye som kan aksepteres som sporadisk. I tilegg er regelen også slik at den sporadiske bruken forutsetter at man benytter en annen bil enn den man disponerer i det daglige, en detalj som svært få er klar over.

Jeg er jevnlig i dialog med bedrifter, regnskapsfører, revisorer og skatteetaten om disse spørsmålene. For alle disse er min erfaring at det finnes huller i kunnskapene.

Skatt Nord har høsten 2010 holdt flere kurs om emnet i sin region. Resultatet har desverre blitt at mange sitter igjen med en direkte gal oppfatning av reglene. Den skriftlige informasjonen kan være riktig nok, men det er skrevet slik at mottaker ikke forstår det.

Ja, det unndras store midler årlig fra beskatning, som er et stort sammfunnsproblem. Skatt Øst varsler også iht. NRK ytterligere intensivering av sin kontrollvirksomhet.

Jeg er imidlertid imponert over hvor stort ansvar bedriftene tar for å få kontroll på dette. ABAX har gjennom de siste to årene hatt en fantastisk kundetilstrømning fra bedrifter som:

Ønsker å følge regelverket
Ser at de ikke har tilfredsstillende dokumentasjon på bruk av yrkesbilene’
Vil ivareta sine ansattes interesser ved å skjerme dem for en formidabel tilleggsskatt
Har evne og vilje til å ta tak i problemet og finne en løsning

Vi oppfatter gjennomgående at arbeidsgiverne ønsker at regelverket skal følges, og forsøker etter beste evne. Regelverket er imidlertid omfattende og ganske komplisert i forhold til den virksomhet selskapene driver.

Dette ser vi også på vår kundemasse. Vi har i dag over 30.000 aktive enheter i markedet. Hovedtyngden av dette brukes av bedrifter som har en park av yrkesbiler. Bedrifter som tar ansvar for sine ansatte, og forsøker etter beste evne å få en travel hverdag til å fungere sammen med et komplisert regelverk.

Er Posten under avvikling ?

Published on 22/10/2010 in Diverse. 1 Comment

Det Norske Postvesen har lange tradisjoner i dette landet, og har bidratt til at folk har kunnet holde kontakt med hverandre over lange distanser lenge før telefon, SMS og e-post. Men er Posten nå i ferd med å gå ut på dato?

Bakgrunnen for spørsmålet er en opplevelse jeg hadde på Sandvika Postkontor i går. Jeg hadde fått en hentelapp i postkassen, og skulle hente pakken på postkontoret. Da jeg kom frem sto det imidlertid en lapp om at postkontoret var flyttet til Løkketangen. Det er ikke store avstanden, så jeg spaserte bort dit. Underveis tenkte jeg som så at nå har man sikkert tatt tak for å øke kapasiteten og bedre kundeservicen.

Min erfaring med Sandvika Postkontor gjennom mange år er nemlig at det alltid er lang kø. Skal man på postkontoret for å hente noe, så må man sørge for at det ikke er noen presserende avtaler man skal rekke. Så jeg var ganske optimistisk, og så frem til å se hvordan det var blitt i nye lokaler.

Men skuffelsen var stor da jeg fikk se resultatet. Fra å være i relativt lyse lokaler, hvor det fantes gode muligheter for å sette seg ned å vente, fikk jeg nå følelsen av å komme inn i et kjellerlokale. Inntrykket var at dette var et rent industrilokale, hvor det ikke fantes vinduer til omverdenen som kunne slippe inn litt lys. Det sto noen pinnestoler lett spredd rundt i lokalet, men på langt nær nok til de menneskene som sto i kø.

Jeg skjønte fort at mitt håp om redusert ventetid måtte avskrives. Antallet kasser var halvert i forhold til i de gamle lokalene, og det var kun tre av dem som var betjent.

Betjeningen skal riktig nok ha all mulig honnør. De jobbet så svetten silte, og klarte å presse frem et smil til tross for kummerlige arbeidsforhold. Men som arbeidsgiver ville jeg frykte et nært forestående opprør eller masseoppsigelser. Folk burde slippe å jobbe under slike forhold i 2010.

Men på den annen side er formålet med denne omleggingen nettopp både å få ansatte til å slutte i sine stillinger, og å skremme publikum fra å komme. På meg fremsto det med all tydelighet at Posten er en etat under avvikling.

Jeg er innforstått med at Posten ikke kan leve av å levere personlige brev i vår tid med langt mer effektiv kommunikasjon via e-post, SMS og telefon. Men i min enfoldighet trodde jeg fremdeles at samfunnet hadde behov for Postens tjenester i forhold til pakker, regninger og forretningspost. Jeg har åpenbart tatt feil.

Jeg synes imidlertid det er underlig at man legger ned Posten bare litt av gangen, uten at man tar en debatt om dette. Det som nå foregår er en langsom avvikling av en tjeneste vi som samfunn har lært å sette pris på gjennom generasjoner. En tjeneste jeg mener det fremdeles er behov for.

Tillit til arbeidsgiver?

Published on 19/10/2010 in Personvern. 0 Comments

I forbindelse med elektroniske kjørebøker får vi ofte høre om ansatte som frykter at arbeidsgiver skal bruke systemet til å overvåke dem. Det har vært noen enkeltstående tilfeller av dette som har vært omtalt i pressen, og jeg har også skrevet om dette i et annet innlegg. Men kan dette være tilstrekkelig til å utløse frykt?

TØI laget en rapport for noen år siden som viser at 16 % av arbeidstagerne oppgir at de har liten eller ingen tillit til arbeidsgivere. Dette omtales som lavt av Datatilsynet, og er på samme nivå som danskene hadde i en EU-undersøkelse fra 2003. Danskene var de i Europa med høyest tillit til arbeidsgiver.

Når 84 % av arbeidstagere har tillit til sin arbeidsgiver, hvor kommer da denne frykten fra? Er det de få som roper høyt, mens den store majoriteten er taus? Jeg har selv gjennomført mange møter i bedrifter, hvor jeg har informert om hva elektronisk kjørebok er, hva skatteregelverket sier og gått igjennom bestemmelser i forhold til personvern. Det er ganske vanlig å oppleve at det er en av de tilstedeværende som engasjerer seg kraftig imot systemet, mens den store majoritet forholder seg rolig. I de fleste tilfeller kommer det også frem at de som er mest bekymret i forhold til personvern, også er de som har størst privat bruk av arbeidsgivers bil.

Argumentasjonen mot elektronisk kjørebok er ofte basert på overvåkningsspøkelset. Men når man har en så høy tillit til arbeidsgiver, hvorfor da denne frykten?

Dersom en arbeidsgiver ønsket å overvåke en ansatt, eller krenke vedkommende i forhold til personvern, så har de definitivt ikke behov for elektronisk kjørebok for å få til det. Arbeidsgiver er en av de som sitter på mest opplysninger om den enkelte i utgangspunktet. Vi kan nevne navn, personnummer, bankkonto, privatadresse, godt overblikk over familiesituasjon, god oversikt over helsesituasjonen, godt innsyn i den enkeltes privatøkonomi osv. Dersom en arbeidsgiver ville, er det mer enn nok krutt i dette til meget enkelt å stjele den enkeltes identitet.

Det at hver enkelt av oss oppgir all denne informasjonen til arbeidsgiver tyder på en stor grad av tillit. Dersom man ikke har denne tilliten, bør man velge seg en annen arbeidsgiver!

Dersom man disponerer en yrkesbil fra arbeidsgiver, har man ikke anledning til å benytte denne til privat formål uten at det utløser beskatning for fri bil. Ved å innføre en elektronisk kjørebok settes arbeidsgiver i stand til å ha nødvendig kontroll på at bilene ikke benyttes privat i strid med regelverket.

Det er min påstand at den frykten som oppstår i liten grad har med personvern å gjøre, men derimot er frykten for å miste et skattefritt gode. Et gode man i utgangspunktet ikke har, men som man har vendt seg til i strid med gjeldende skatteregler.

Omlegging av fastsettelse av skattefritak for kjøregodtgjørelse

Published on 06/10/2010 in Skatteregler. 0 Comments

I “alle år” har det vært slik at Statens Satser for kjøregodtgjørelse danner grunnlag for hvilket beløp som er skattefri godtgjørelse for bruk av egen bil i jobb. Det vil regjeringen nå ha slutt på.

Kanskje er det urettferdig, men jeg blir litt skeptisk når myndighetene vil endre på måten skattefritaket for kjøregodtgjørelse fastsettes på. I forslaget til statsbudsjett for 2011, som ble fremlagt i går, argumenteres det for en “Teknisk frikobling av skattereglene fra statens regulativer”.

Dette innebærer at hva partene i arbeidslivet kommer frem til i lønnsoppgjøret som godtgjørelse for bruk av egen bil, ikke uten videre vil videreføres som skattefri godtgjørelse. Hva som er skattefritt skal fremover ivaretas av Skattedirektoratets årlige takseringsregler.

Argumentasjonen for endringen er god, da man ser et prinsippielt problem i at et skattefritak fastsettes av partene i næringslivet og ikke av Finansdepartementet.

Nå skal riktignok regelverket utarbeides først, men vi kan fort komme i den situasjon at det oppnås enighet om nye godtgjørelsessatser ved lønnsoppgjøret, og at et eventuelt tillegg da blir skattepliktig frem til neste statsbudsjett vedtas og skattefrie satser blir justert.

Min skepsis utløses allikevel i første omgang av at det i samme forslag til statsbudsjett hevdes at kjøregodtgjørelsen innebærer et tap for staten, ved at det skattefrie beløpet er for høyt. Det står å lese:

“Ifølge statistikk over kostnader ved bilhold er de gjennomsnittlige variable kostnadene ved bruk av egen mellomstor dieselbil i overkant av 2 kroner per km. Differansen mellom statens satser og de reelle, variable kostnadene utgjør en skatteutgift på i størrelsesorden 1 910 mill. kroner i 2011.”

Her kan man fort mistenke en målsetning om å senke, eller fryse, det skattefrie beløpet for kjøregodtgjørelse, for å hente inn igjen et “tap” på nesten to milliarder kroner.

Problemet i logikken rundt dette “tapet” er at man ser ensidig på de variable kostnadene ved bruk av egen bil. Det at mange faktisk må anskaffe en bil grunnet behov i jobb ser man borti fra. Jeg har tidligere argumentert for en heving av gjeldende satser, basert bl.a. på analyser fra Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV). I forslaget som nå er kommet ser jeg en fare for at myndighetene vil gå motsatt vei.

Nå skal man imidlertid ikke ta sorgene på forskudd, men det er grunn til å være oppmerksom. I første runde vil Regjeringen ikke endre satsene, så 2011 vil være ganske forutsigbart. Men jeg ser med spenning fram til neste lønnsoppgjør i staten hvor statens satser blir justert.

Fikk sparken etter GPS-overvåkning

Published on 26/08/2010 in Personvern. 2 Comments

I dag har det vært mye oppmerksomhet i media rundt en sak fra tidligere i sommer. Både Dagbladet, VG og Aftenposten, samt flere radiostasjoner, slår opp saken hvor en ansatt er blitt sagt opp etter at det er avdekket at han har tatt lange pauser og samtidig skrevet overtid.

Den ansatte bestrider dette, men arbeidsgivers bevis er ganske sterke. Problemet oppstår når arbeidsgiver har avdekket dette via GPS-system i bilene. Jeg har tidligere skrevet om saken under overskriften Overvåkning?, og skal ikke gjenta det. Forutsatt at journalistene fremstiller saken riktig, tyder alt på at arbeidstaker har svindlet arbeidsgiver, og arbeidsgiver har avdekket dette på en ulovlig måte. Med andre ord: begge taper.

Hva skjedde med den nøytrale presse?
Noe jeg imidlertid finner sterkt kritikkverdig er pressens vinkling på saken. Fra alle kanter kritiseres arbeidsgiver. Ikke fordi han har sagt opp en utro tjener, men for måten han har avdekket det på. Jeg er helt enig i at fremgangsmåten til arbeidsgiver er kritikkverdig, men dette gjør ikke at arbeidstakers handlinger er blitt mindre kritikkverdige.

Pressens fremstilling av denne saken (og mange andre saker) er alt annet enn nøytral. Pressens oppgave som en nøytral og uhildet nyhetsformidler virker å tilhøre en fjern fortid. Pressen ser det som sin absolutt viktigste oppgave å skape overskrifter som sikrer lesere. I denne saken er det en nyhet at det er benyttet GPS-system for å avdekke kritikkverdige forhold. GPS-systemet innebærer en nyhet, at arbeidstaker og arbeidsgiver gjør noe som er kritikkverdig er dagligdags. Dermed er det omtale av GPS-systemet som selger aviser, og den balanserte fremstillingen av kritikkverdige forhold på begge sider blir uinteressant.

Jeg ønsker meg tilbake til en tid med en nøytral presse, og en tid hvor overskriften i en sak faktisk ga en riktig forventning om innholdet i teksten.

Overvåkning ?

Published on 03/08/2010 in Personvern. 1 Comment

På digi.no kan man lese en artikkel med tittelen “Kraftig vekst i GPS-overvåkning”.

Artikkelen er en deilig sammenblanding av spekulasjoner og forhåndsdømming.

Saken dreier seg om et selskap som det hevdes at har brukt GPS til å følge en ansatts bevegelser. Daglig leder i selskapet hevder at man ikke bruker GPS til å overvåke ansatte regelmessig. Dette er en sak som såvidt vites foreløpig ikke har tatt kursen i retning rettsapparatet, og jeg skal vokte meg vel for å konkludere om noe skyld i denne konkrete saken.

Jeg ønsker imidlertid å komme med noen kommentarer om hvordan slike systemer kan benyttes. Det er på det rene at Personopplysningsloven §8 gir bedriften det rettslige grunnlaget for å innføre og ta i bruk GPS-systemer for sin bilpark. Det finnes flere typer GPS-systemer, som gir forskjellig type data. Hvilken type data man snakker om er også avgjørende i forhold til det rettslige grunnlaget for å innføre systemet.

Dersom man tar i bruk et flåtestyringssystem må bedriften ha en effektiviseringsgevinst ved dette som overgår hensynet til personvernet. I såfall ivaretar selskapet en “berettiget interesse” og man har hjemmelen i Personopplysningslovens §8 pkt. f.

Dersom man innfører et system for elektroniske kjørebøker for å ivareta skattemyndighetenes dokumentasjonskrav, har man hjemmel både i §8 pkt. b og pkt. f.

Basert på saksfremstillingen i artikkelen er systemet innført for å kunne dokumentere om søppeldunker er tømt eller ikke ved klager fra publikum. For meg så fremstår dette som en saklig begrunnelse, og man vil etter min mening ha hjemmel for å innføre systemet etter §8 pkt. f.

Men så kommer vi til nøkkelen i anklagene som rettes mot selskapet. Det hevdes at man har brukt systemet til å følge en ansatts bevegelser og også sjekket dette mot timelister. Dersom dette er riktig kan bedriften ha et problem i forhold til Personopplysningsloven §11 pkt. C. Her fremkommer det at opplysningene fra GPS-systemet ikke kan benyttes til “formål som er uforenelig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker.”

Regelverket som styrer disse tingene er vanskelig tilgjengelig for mange. Ansatte mener ofte at de har et mye større lovmessig vern enn hva tilfellet er, og mange bedrifter tror de har anledningen til å gjøre langt mer enn det regelverket faktisk tillater. Det er i denne sammenheng en seriøs leverandør kommer inn i bildet. Jeg vet ikke hvem som har levert systemet som er blitt benyttet i denne saken, men det fremstår ganske klart at leverandøren ikke har gitt sin kunde en god innføring i regelverket. Det er riktig nok kundens eget ansvar å følge regelverket, men en seriøs leverandør bør sørge for at kundene får tilført den nødvendige kompetanse for å kunne forholde seg til regelverket på en riktig måte.

Men forutsatt at saksfremstillingen i artikkelen er riktig, så er det en ting til som ikke bør glemmes. Den ansatte har “skrevet overtid på dager han skal ha tatt ut for lange pauser.” Riktig nok skal man ikke benytte et GPS-system til å avdekke dette, men slik føring av overtid er direkte svindel i forhold til arbeidsgiver. Dette er et faktum man ofte glemmer, fordi det er mer spennende å snakke om GPS-overvåkning. Dersom den ansatte hadde gjort det han sier han gjør ville dette ikke blitt noen sak. Jeg har vært borti noen tilsvarende saker tidligere, og det er gjerne slik at GPS-systemet bekrefter en mistanke man har hatt fra før.

Nei, det er ikke riktig at bedrifter skal benytte GPS-systemer til å overvåke ansatte, men det bør heller ikke forsvares at ansatte svindler sin arbeidsgiver.

Utsatt for bondefangeri – en historie om engelske svindlere, politi og gravearbeider

Published on 08/06/2010 in Diverse. 1 Comment

Hjemme har vi en gårdsplass hvor vi har vært plaget med at den underliggende leiren kommer opp, og det blir ganske sølete under regnvær og ikke minst under snøsmeltingen. Dette har vi lenge hatt ønske om å få gjort noe med, og valgte å legge ut en forespørsel på http://www.mittanbud.no. Vi ba om tilbud på utgraving av gårdsplass, legging av fiberduk, stenmasse og beleggningsstein.

Vi ble kontaktet av flere selskaper, og mottok noen tilbud. Siden arealet er ganske stort var også prisene tilsvarende. Men vi ønsket å få det gjort, og tok sikte på å sette i gang etter ferien.

Mitt i denne prosessen fikk vi også en reklamelapp i posten fra et selskap som het DW Steinlegging. Min anbefaling til alle som leser dette: Sky dette selskapet som pesten. Jeg hadde ingen erfaring med denne type arbeider fra tidligere, og hadde heller ikke lest om “Asfalt svindlere” som har stått omtalt i media. Jeg tok derfor kontakt med selskapet, og sa at jeg var interessert i et tilbud. Dette var en mandag kveld.

Onsdag samme uken kom det en fra selskapet for å kikke på jobben. Han ga et godt inntrykk, både ut fra fremtoning, bekledning og fagkunnskap. Det ringte ingen varselklokker. Han kom med en antydningsvis pris som var noe under de tilbud jeg hadde fått, men ikke så mye at det var mistenkelig. Jeg ba ham sende meg et skriftlig tilbud, noe han bekreftet at skulle bli gjort.

Fredag samme uke, den 30. april, fikk jeg en telefon fra min kone ca. kl. 11.00. Hun hadde da kommet hjem etter å ha vært på trening, og funnet hele gårdsplassen under oppgraving. Jeg reiste hjem for å se på dette og snakke med de som holdt på der.

Det var DW Steinlegging som da var i gang, og mente at vi hadde vært enige om at jobben skulle gjøres. Jeg sa at så ikke var tilfelle, men at de skulle sende meg et tilbud. Han beklaget dette, og sa at dette måtte være en misforståelse. Nå begynte noen alarmklokker å ringe, men samtidig var vi kommet i et situasjon hvor vi følte oss ganske fanget. Gårdsplassen var gravd opp og ufremkommelig, det var kjøretøy i garasjen som vi ikke fikk ut, og meget usikkert hvor fort vi eventuelt kunne få andre til å gjøre jobben. De antydet at de ville trenge 5 dager på jobben, og ga meg et kontraktsforslag. Jeg valgte ikke å levere noen signert kontrakt, men ga klarsignal for at de kunne fortsette å grave. Jeg skulle lage en detaljert spesifikasjon på jobben som de ville få mandag morgen.

Fire timer etter ringer min kone igjen, med meldingen “Nå er politiet her”. Vi bor inntil en ganske trafikert vei, og de som jobbet hadde parkert bilen på fortauet, og sperret dette fullstendig. Dette var årsaken til at politiet kom. Min kone snakket med dem og sa hun var redd vi var i ferd med å bli lurt. Hun hadde mottatt noen advarsler via Twitter. Politiet valgte da å ta identifikasjon fra alle som var der. De sa at vi skulle være forsiktige, siden de kjente igjen registreringsnummeret og hadde dårlige erfaringer med dem fra tidligere. Politiet sa de ikke kunne gjøre noe, men anbefalte oss å ikke betale noe før jobben var helt ferdig.

Nå var varselklokkene blitt ganske øredøvende, og noen røde lys hadde begynt å lyse ganske kraftig. Gårdsplassen var i en sørgelig forfatning, det var fredag kveld og arbeidet var avsluttet for dagen. Dagen etter var 1. mai, og det ble ikke jobbet noe den helgen.

Vi diskuterte hva vi skulle gjøre, og kom frem til at så lenge de bare gravde ut, kunne de ikke gjøre så mye galt. Jeg måtte tidlig avgårde mandag morgen, så jeg laget den spesifikasjonen vi var blitt enige om og la denne på setet i gravemaskinen. Mandagen forløp uten noen nye episoder.

På tirsdag påpekte min kone at det skulle graves til 40 cm. dybde, siden det er dårlig leirgrunn. De hadde startet å jevne ut etter å bare ha gravd 10-15 cm. ned. De svarte med en arogant holdning og kommentarer om at dette var noe de kunne mye bedre enn henne. Senere på dagen fikk min kone en telefon fra Stavdal Utleiesenter AS, som lurte på om det ble jobbet med graving hos oss, noe hun kunne bekrefte. Hun fikk da vite at den gravemaskinen som var hos oss var deres eiendom. Den var blitt leiet på fredagen, og betalt for en dags leie. Maskinen skulle vært returnert fredag kveld. Siden hadde de verken sett noe til maskinen, ytterligere betaling eller de som hadde leid den. De hadde forsøkt å ringe gjentatte ganger, men samtalen ble brutt hver gang. De hadde hatt folk på stedet for å hente maskinen, men hadde valgt å avbryte da de opplevde situasjonen som truende.

Kimingen av alarmklokker var blitt øredøvende, og de røde lysene så kraftige at jeg nesten måtte bruke solbriller.

Da jeg kom hjem ca. kl. 17.00 på tirsdagen var gravemaskinen borte. Stavdal hadde tydeligvis lykkes med å få hentet den. Da sto det to karer i bar overkropp og gravde. De kom med en fargerik historie om at en hydraulikkslange hadde røket, og at maskinen måtte repareres. Det ville imidlertid ikke bli noe stort problem, men det ville ta en dag ekstra siden gravingen måtte gjøres for hånd. Arealet er på totalt 180 kvadratmeter, og det skulle graves ut til 40 cm. dybde, dette gir 72 kubikkmeter masse. At det å gjøre jobben (mesteparten gjensto) for hånd bare ville gi en dags forsinkelse vitner om en ganske imponerende fysikk.

Jeg valgte å avbryte arbeidet der og da. Informerte kort om telefonen fra Stavdal, og var ganske tydelig på at jeg ikke ønsket å ha mer med dem å gjøre. Det resulterte, ikke helt uventet, i en endring i holdning. De forsøkte å fremstå truende og kom med krav om betaling for den jobben som var utført. Det å virke truende på en som er et hode høyere enn deg kan nok oppleves som vanskelig, det gjør ikke saken lettere at vedkommende driver aktivt med kampsport. Når han i tillegg smiler til deg er det et tegn på at forsøket har mislykkes. Jeg ble imidlertid enig med dem i at jeg ville betale noe for det som var gjort, mest for å få saken avsluttet. Jeg hadde ikke penger i huset, så de skulle komme tilbake dagen etter. Jeg ba også om å få faktura på jobben.

Jeg tok da kontakt med et av selskapene som hadde levert tilbud etter min opprinnelige forespørsel på www.mittanbud.no. Selskapet heter Asfalt og Grønt AS, et selskap jeg trygt kan anbefale. Jeg beskrev situasjonen og hendelsesforløpet , og de tok utfordringen på strak arm. Allerede dagen etter var de i gang med arbeidet, og både holdning, fremdrift og utførelse vitnet om seriøsitet på et helt annet nivå.

DW Steinlegging kom ikke tilbake dagen etter, men først på torsdagen. I mellomtiden hadde jeg skaffet meg oversikt over hva de hadde gjort, og det viset seg at de hadde gjort ganske omfattende skader. Skadene omfattet grunnmur, trapp, inngangsparti, dreneringsrenner, strømkabler etc. Det var ganske klart at det å få reparert dette fagmessig ville koste langt mer enn det vi var blitt enige om at jeg skulle betale. Når de da kom for å hente pengene ga jeg beskjed om at de isteden ville motta en faktura på reparasjonen, fratrukket det beløp vi hadde enes om. De virket ikke veldig fornøyd med dette. Her kom det også frem at de ønsket oppgjør uten faktura, og at det skulle være svart arbeid. Dette tiltross for at jeg ved et par tidligere anledninger hadde fått understreket at jeg skulle ha faktura på jobben, og også fått spesifisert at alle priser var inklusive MVA. Jeg ga vennlig beskjed om at det ikke var aktuelt, og ba dem forlate stedet. De reiste, men med en tirade av trusler. De truet med å komme tilbake med 15 mann, og gjøre skade på både person og eiendom. Jeg valgte derfor å gå til politiet og anmelde dem for trusler og skadeverk. Siden har jeg ikke hørt noe mer fra dem, men vi får se utover sommeren. Dersom de skulle dukke opp, håper jeg jeg er hjemme for å kunne ta dem i mot.

I mellomtiden er gårdsplassen nå straks ferdig, og jeg er meget fornøyd med resultatet. For de av dere som ønsker å få gjort denne type arbeid, vil jeg på det sterkeste anbefale å forholde seg til kun norske selskaper, og styre langt unna engelske lykkejegere. Holder dere til i Oslo området vil jeg på det varmeste anbefale Asfalt og Grønt AS.

Les mer her:
http://www.glomdalen.no/nyheter/article5089975.ece
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.6627860
http://www.op.no/nyheter/article2740727.ece

Mangelfull informasjon fra skattemyndighetene

Published on 30/04/2010 in Skatteregler. 0 Comments

ABAX jobber med salg av elektroniske kjørebøker. Et marked for oss er bedrifter som har yrkesbiler, biler som kun skal benyttes i tjeneste og ikke privat. Brukerne av disse bilene skal ikke skattelegges så lenge de ikke bruker bilen privat. Ved privat bruk skal den enkelte skattlegges for fri bil. Informasjonen om dette regelverket er svært mangelfull, og til dels gal, fra skattemyndighetenes side.

Skatteregelverket for bil er omfattende, og ganske komplisert for mange. Som borger i dette landet plikter man å kjenne gjeldende lover og regler, og overholde disse. Men det har seg jo nå tross alt slik at vi ikke er utdannede jurister alle sammen. Å tro at den enkelte ansatte og bedriftsleder skal sette seg ned og finlese regelverket er å håpe mye. Å også tro at de faktisk vil forstå bestemmelsene, er ren utopi. Problemet vokser dramatisk når man ser hvilke konsekvenser det vil kunne medføre om regelverket brytes. En ansatt som disponerer en yrkesbil, og mer eller mindre uforvarende benytter den til litt privatkjøring, kan i ytterste konsekvens riskere en skatte- og avgiftssmell i millionklassen. Det beløpet vil først oppstå dersom man blir etterlignet 10 år tilbake i tid, normalen er tre. Da vil beløpet fort kunne bli i størrelsesorden 150 – 250.000, som for mange er mer enn ille nok. Risikoen for bedriften er tilsvarende, pr. bil. Dette er et hovedsatsningsområde for skatteoppkreverne i 2010.

Som sagt innledningsvis jobber vi i dette markedet, og har daglig møter med bedriftsledere om elektroniske kjørebøker og skatteregler for biler. Gjennomgående er vår erfaring at bedriftsledere kun har en overfladisk kjennskap til regelverket, og tilnærmet ingen kjennskap til hvilken risiko bedriften og de ansatte løper ved manglende dokumentasjon.

Hva er så årsaken til det? Manglende interesse? Nei jeg tror ikke det. Konsekvensene av å bryte regelverket kan være så dramatiske for både bedriften og de ansatte, at interessen er nok definitivt tilstede, men de mangler informasjon. Det har riktig nok vært noen avisartikler om problemstillingen, men en god informasjon fra myndighetene mangler. Så spørr man seg, kan de ikke bare ringe å forhøre seg da? Jo selvfølgelig kan man det, men da er det noen grunnleggende ting som må på plass. For det første må man ha en oppfatning av at dette faktisk er et problem, noe mange mangler, og andre smertelig har fått erfare. Dernest må man ha noen å spørre, som faktisk kjenner svaret, og det er en større utfordring.

Jeg har selv mange ganger stilt spørsmål til skattemyndighetene om regelverket. Noen ganger fordi jeg har vært usikker, men etterhvert langt hyppigere for å sjekke ut kunnskapsnivået. Jeg har stilt samme spørsmål til forskjellige kontorer/personer i skatteetaten, og får som regel like mange forskjellige svar som antallet personer jeg spørr. Jeg har også opplevd å få fire forskjellige svar på samme spørmål, hvor alle svarene er gale. Det opplever jeg som ganske dramatisk.

Vi sitter her med en etat med nesten uinnskrenket makt. I skattesaker er det en omvendt bevisbyrde, som i dette tilfellet innebærer at dersom skattemyndighetene mener å kunne tro at noen har benyttet en yrkesbil privat, vil de bli beskattet for fri bil (med tilleggsskatt og renter) med mindre de kan bevise sin uskyld. Når de som da skal informere om regelverket gir gal informasjon, reiser dette noen grunnleggende spørsmål rundt rettssikkerheten her i landet. Man kan med andre ord være i en situasjon hvor man er usikker på regelen, stiller et spørsmål til skatteetaten om reglene og forholder seg lojalt til svaret. Ved et bokettersyn kan man så risikere at ligningsfunksjonæren ikke er enig i det som er gjort, og man blir skattelagt for privat bruk av bil. Der forsvant den rettssikkerheten.

Vi har en situasjon hvor de som forvalter regelverket har etablert servicefunksjoner overfor publikum for å svare på spørsmål om regelverket. Dette for å bidra til at regelverket følges. Den store informasjonsmissen skattemyndighetene gjør er intern. De som sitter på denne servicefunksjonen må gis en mye grundiger opplæring, og man må sørge for at de spørsmål som blir mottatt blir korrekt besvart.

Hvordan kan man forvente at ansatte og ledere i en bedrift skal kjenne regelverket, når skattemyndighetene selv i mange tilfeller viser at de heller ikke kan det?